En vanskelig, men viktig sesong

Av Lars Noreng

2020-sesongen ble vanskelig og kort for Torsdagsløpet. Men kanskje var det viktigere enn noen gang at løp ble arrangert.

12. mars 2020 ble Norge korona-stengt. All organisert idrett opphørte. Treningssentre stengte. Andre sosiale arenaer opphørte også.

Heldigvis ble Kalnesskogen ikke stengt. I løypene var det flere mennesker enn noen gang, både gamle travere og nye ansikter som utforsket skogens herligheter.

Hva Kalnesskogen og det fantastiske løypenettet har betydd for folkehelsen i lokalmiljøet, og for å motvirke forfall i befolkningen i denne tøffe perioden, kan vi knapt forestille oss.

Da koronaen brøt ut var konflikter mellom gående og joggende et tema i media. Enkeltepisoder kan forekomme også i Kalnesskogen, men i all hovedsak er det et harmonisk forhold. Gående trer hjelpsomt til side når det kommer løpere, og løperne passerer med et smil og nikk. Det er akkurat slik det bør være mellom mennesker som har et felles mål: Å holde seg i form og ta vare på helsen.

Det tok tid før de organiserte løpene var i gang igjen. Vi måtte vente til 18. juni før det første fant sted, med 35 deltakere.

Det var ikke som før. Forhåndspåmelding, avstand og puljestart var nytt og fremmed for oss. Vi har vært vant til å møte opp og skrive oss på listen, noe som har framhevet den lave terskelen det skal være for å delta i Torsdagsløpet.

Men vi ble vant til det nye også. Det ble en del av moroa å se hvem som var påmeldt, og se hvem man var i pulje med. «Vinne pulja» ble et begrep for noen med velutviklet konkurranseinstinkt. Andre ville gjerne i pulje med en god rygg å henge på.

Jeg savnet det å kunne klappe en medløper på skulderen før start. Jeg savnet «high five» og spontane omfavnelser etter løpet. Jeg savnet praten over frukten. Men jeg fikk heldigvis løpe løp igjen.

Og det var mye velkjent og godt også. For meg starter alltid løpet med oppvarming en halv time før start. Da jeg kom til 2020-løpene noen minutter før det, var trivelige løpssjef Per allerede på plass. Den gode hjelper Pål var som oftest også til stede, selv om han ofte måtte droppe fotograferingen og skrive tider isteden. Og på den nye benken utenfor den nye startboden satt løperne Pål, Emilie og Roar i munter samtale. Under oppvarmingen hadde jeg gjerne selskap av mine faste løpevenner Alf, Alexander, Knut Willy og Tom, men også av Bjørn Arild, Frode og Roger og enda flere – en herlig rekke av trivelige løpere. Og før løpet startet var gjerne også smilende Christine på plass, og kanskje alltid oppmuntrende Helge også. Mot slutten av sesongen var dessuten Raymond endelig tilbake etter skade.

For min egen del startet sesongen med to middels løp. Etter noen uker med ferie, som delvis ble en treningsleir, fikk jeg virkelig fart på beina og løp inn til tider som til da hadde virket uoppnåelige. Det var gøy å sette pers, men jeg var aller mest fornøyd med at jeg stabiliserte meg på 21-tallet. Dette bidro til at torsdagsløpene for meg står som et lyspunkt i et korona-preget 2020.

20 løp, deriblant et par lørdagsløp med fellesstart, ble arrangert før koronaen igjen fikk overtaket tidlig i november. Da ble resten av de planlagte løpene kansellert.

Men det viktige er: Vi hadde Torsdagsløp-sesong i 2020 også.

Torsdagsløpet er viktig ikke bare fordi det gleder oss som deltar. Det handler om hele Kalnesskogens funksjon med å fremme helse og forebygge forfall blant alle som ferdes der.

Torsdagsløpet er årsaken til at det i sin tid kom merkede løyper i Kalnesskogen. Det er Torsdagsløpet som har avlet ildsjeler som har anlagt flere løyper og som sørger for å holde løypene i stand. Gjennom Torsdagsløpet rekrutteres nye Kalnesskogen-entusiaster. Kalnesskogen hadde ikke vært det samme for noen uten Torsdagsløpet.

Derfor tar vi med oss gode Torsdagsløpet-minner også fra den vanskelige 2020-sesongen, og ser fram til 2021.

 

 

Under er et utvalg bilder fra årets sesong. Fotografer har vært Pål Kirkerød, Therese Mandji og Tom Kristoffersen.